RESONANSPROSESS/ TRAUMEOPPSTILLING

Traumer er noe som oppstår i situasjoner hvor vi føler oss overveldet og hjelpeløse, og hvor vi ikke får den hjelpen og emosjonelle støtten vi trenger. For å overleve det stresset som oppstår i oss, må vi «spalte av» opplevelsen, og den blir derved ikke integrert i oss/psyken. Avspaltinger som skjer som følge av traumer, fører til at vi mister tilgang til deler av oss selv, det kan være følelser, minner og vår egen livskraft. Det kan forringe våre relasjoner til andre mennesker og vår evne til å møte livets utfordringer på en sunn måte. Vi havner da heller i en tilstand av «fight», «flight» eller «frys»(dissosiering). I tillegg er de avspaltede traumedelene våre i konstant alarmberedskap, noe som hele tiden krever mye krefter av oss.

Med traumearbeid og traumeoppstillinger kan de opprinnelige hendelsene bringes fram i lyset og avspaltet livsenergi kan hentes tilbake. Dette kan muliggjøre endringer på fysisk og psykologisk nivå, og også ut i livet, i relasjon til andre og i vår livsutfoldelse. Livet leves i spennet mellom symbiose og autonomi. Ved traumeoppstilling kan du lære/forstå forskjellen på sunn og usunn symbiose, og forskjellen på sann eller falsk autonomi.

Metoden bygger på en moderne forståelse av sammenhengen mellom kropp og psyke.

Om traumer og relasjoner.

For at vi skal forstå oss selv må vi forstå mer om relasjoner, tilknytning/binding og tilknytningsprosessen. Som barn må vi binde oss til andre mennesker. Først og fremst binder vi oss til moren, og så senere til faren.

Hvis moren er traumatisert er barnet tvunget til å binde seg til moren gjennom morens traumer. Dette skjer gjennom den sensitive prosessen av inntoning og imitasjon mellom moren og barnet, som er med på å forme og utvikle barnets hjerne og nervesystem, særlig i den første og mest formgivende fasen av livet. Traumatiske opplevelser blir på denne måten overført til neste generasjon gjennom den emosjonelle bindings- og tilknytningsprosessen. Et tilknytningstraume vil ofte kunne utvikle seg til det vi kaller et symbiose-traume. Det vil si at moren har nok med seg selv, og ikke evner å se og speile barnet som et eget individ. Barnet vil da ikke klare å «finne seg selv», men vil måtte «overta moren» i sin egen psyke. Det blir da vanskelig å skille mellom egne følelser, og følelser vi har overtatt fra foreldre eller besteforeldre. Opprinnelig kommer traumet i relasjon til moren, og så til faren. Er tilknytningen til moren traumatisert, går vi fra å være et subjekt til å bli et objekt- i det at vi ikke har blitt speilet som et eget individ. Veien tilbake blir da å komme i relasjon til seg selv gjennom å komme i kontakt med egne avspaltede deler, og dermed gå fra objekt til subjekt igjen. Hvis vi ikke kan være i relasjon med oss selv, kan vi heller ikke være i relasjon med andre.

Den menneskelige psyke er multigenerasjonell. Vi kan være påvirket av hendelser minst fire generasjoner bakover sies det. Heling av psykologiske skader kan skje ved å frigjøre fastlåst energi og følelser i hele det traumeforstyrrede bindingsnettverket som individet er innvevd i.

 Du kan lære å kjenne forskjellige "jeg" deler; Overlevelses-deler, Traume-deler og Sunne deler. Du kan også bli klar over/skille mellom overtatte følelser fra et symbiose-traume, og egne sunne impulser. Slik vil du kunne bli i stand til å inngå i sunne relasjoner og utvikle en sann autonomi. Metoden er fenomenologisk.

Teksten er hentet fra nettsiden til Institutt for Systemoppstilling.