CRANIOSAKRALTERAPI

Craniosakralterapi er en behandlingsmetode hvor man bruker lett berøring og trykk på huden ved blant annet hode, nakke, ryggrad, korsbein og halebein, for å stimulere klientens kropp til å helbrede seg selv. Prinsippet er at kroppen har de nødvendige ressurser og hvis man får de riktige signaler, vil kroppen avbalansere og korrigere seg selv. Craniosakralterapi er en metode for å behandle hele kroppen, hodet inkludert.

Metoden bygger på forståelsen av at det kraniosakrale system i kroppen har en rytme og puls. Denne pulsen kan bruks til å oppdage ubalanse. Ryggmargsvæskens rytmiske puls kan kjennes hvor som helst på kroppen, men den er spesielt tydelig på hodeskallen og i bekkenområdet.

Dette innebærer en fortåelse av at det er en liten bevegelighet mellom benplatene i kraniet og at disse beveger seg i en knapt merkbar rytme som oppstår når væske sirkulerer. Denne rytmen sprer seg nedover ryggsøylen og ut i resten av kroppen. Forstyrrelser i dette kretsløpet kan føre til helseproblemer.

De fysiske årsakene kan ligge så langt tilbake som fødselen, eller gamle fysiske fall og slag kan sitte igjen. Om hodet, rygg eller haleben får en smell, kan f.eks. kraniets enkeltben "kile" seg fast. Kranieknoklene kan være fysisk jammet, - men oftest er det snakk om nedsatt elastisitet og bevegelighet i bindevevet som er mellom knoklene. Den andre siden av hodet må kompensere og hele ansiktet kan forandre fasong. Kraniosakrakralterapi er en metode for å behandle hele kroppen, hodet inkludert, og man kan bruke ryggmargsvæskens rytmiske puls som hjelp i diagnostisering og behandling.

Historikk

Det var den amerikanske legen og osteopaten William Garner Sutherland (1873-1954) som i 1920-årene oppdaget at bena i hodeskallen har en bevegelighet og at disse beveger seg rytmisk. Denne teorien er stadig omstridt, men både eldre naturkulturer og nyere tradisjoner forholder seg til at det er en liten bevegelse mellom benplatene i kraniet.

Sutherland fant også at spinalvæsken har en puls, "kroppens første rytme". Han kalte pulsen "Livets åndedrett". Denne pulsen kan bruks til å oppdage ubalanse. "Cranial Osteopati", eller Cranial Work, som Sutherland kalte arbeidet sitt, var med dette en realitet. Fra å henge naturlig sammen med osteopati, ble behandlingsmetoden på et senere tidspunkt trukket ut som en selvstendig behandlingsform.

Amerikaneren Dr.John Upledger utviklet fra 1970-talleten selvstendig, omfattende standardisert behandlingsmetode, tuftet på de tidlige erfaringene i utvikling av metoden og kalte den Craniosacral therapy. Etter dette har det blitt utviklet flere ulike modeller av behandlingsmetoden - Biomekanisk, Funksjonell, Dynamisk, Biodynamisk Kraniosakrelterapi.

Utgangspunktet er det samme, men tilnærming er noe ulik innen de forskjellige tradisjoner. Opphavsmannen William Garner Sutherland startet selv ut med den mekaniske modellen på 1920-tallet, kalt biomekanisk kraniosakralterapi.

I sen alder anvendte Sutherland en energetisk-flytende modell for de kraniosakrale bevegelsesmønstre. Dermed kom vestlig Craniosakralterapi i god overenstemmelse med chakralæren og Østens forståelse for kropp og sjel. Hugh Milne er en av dem som senere har siden videreutviklet og skapt rammer om denne retning, hvor kropp sjel og ånd får deres helhet gjennom den craniosakrale bølgebevegelse.